Vi lærer så lenge vi lever

Jeg og Holmern gikk høyt ut forrige helg og på det nærmeste lovte oppdateringer på sosiale medier, om ikke turfilm så var det ihvertfall ikke langt unna. Ofte blir det sånn, men denne gangen var det ikke mye som gikk vår vei. Det er vel litt av grunnen til at vi holder på med dette, det uforutsigbare friluftslivet og skjøre utstyret spiller ikke alltid på lag, med oss.

For å begynne med starten, så gikk alt sånn nogenlunde etter planen. Jeg hadde pakket sekken etter en tidligere pakkliste for høsttur og skulle gå i forveien. Holmern var fremdeles på jobb å skulle komme etter. Jeg kom fram til avtalt leir og skulle sette opp duken/tarpen og fyre bål, men så var det dette med denne duken da, den sto ikke på den forrige pakklista og var defor godt plassert i utstyrboden hjemme. ja ja, da er det bare å bygge gapahuken tettere, dette fikser vi, på ett vis. Så bar det inn i barskogen etter nedfallstrær for å finne ved og fyre bål. Fant da nedfallstrær. men langt fra tørrfuru eller tyri, men det blei da bål i regnværet. Mørket kom jo sigende på da mobilen vibrerte. – Blir nok litt forsinka, finner ikke soveposen, men kan du møte meg så låner vi båten som ligger ved familiehytta, sier Holmern, i andre enden. Jeg går Holmern i møte, uten kamera, som jeg skal være veldig glad for skal det vise seg. Det var ikke meninga å legge det igjen, men alt har vel en mening. Jeg kommer frem til båten, ingen Holmern foreløpig. Båten ligger med kjølen opp på land og er tydeligvis tatt opp for sesongen. Så ser jeg etterhvert billys fra parkeringen på hytta, for nå er det blitt mørkt og tåkete. Holmern er i godt humør, jeg er i godt humør, nå skal gutta på tur. Da er det bare å få snudd båten å komme seg oppover i Tinnelva. Vi tok begge ett godt tak i båten å fikk lirket den mot bredden. Jeg følte vi hadde litt dårlig tid så utålmodig og uten å tenke meg om, så tar jeg litt for hardt i. Dermed mister jeg fotfeste i torva og sklir i sakte film ut i elva opp til brystet. Fa… i hæl… ropte jeg, nå må vi fort opp til bålet, kun undertøy av skift har jeg også. Jeg ble utrolig glad for at ikke kamera var med, som jeg hadde gått med i sidelomma på buksa tidligere på kvelden. Opp til bål, bytte sokker, ned i soveposen og litt mat. Da innså vi vel begge at turfilm blir det neppe på denne turen. Da får det bli planlegging av vinterens turer foran bålet isteden. Å bruke tid på noe du ikke har trua på, blir bare bortkastet tid. Enten får vi kose oss på tur uten forpliktelser eller så får starten bli ganske så mye bedre enn starten på denne turen. Det skulle også vise seg at en ladekabel til powerbank og batteri til videomic også ble værende igjen hjemme denne gang. Så moralen for være: Vi var rustne, vi er langt fra utlærte, men det er sånn vi lærer og vi lærer så lenge vi lever.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *